LUKK

Paracet for hodepine. Modellkarriere for bedre selvtillit.

-Jeg har prøvd å elske alle andre så hardt i så mange år, at jeg har glemt den delen hvor jeg skulle elske meg selv.

PUBLISERT: 14. november 2016

160904_arkadenfall_nyc_060


-Jeg vet ikke. Hva føler du?

Du ser på meg. Jeg sitter enda med hodet mitt bøyd, og fikler litt med håret mens jeg studerer sofaputene vi fikk i innflyttingsgave. Som om dette øyeblikket bare vil forsvinne av seg selv om jeg fokuserer på noe annet. Som om verden rundt vil stoppe et øyeblikk, om jeg bare later som den ikke eksisterer. Som om dine følelser fortsatt handler om oss, selv om du ikke har følt noe på en stund.

Jeg graver etter noe å si, noe som kan gjøre alt bedre, men finner ikke frem til ordene. Gi meg hva som helst, tenker jeg. Et eller annet.

Er det sommerfugler?
Sinne?
Er det sjalusi, savn, eller glede?
Er det bare sånn vi er?

For hva tenker jeg?

Jeg tenker tilbake til da fremtid ble fortid på ett minutt. Jeg tenker på alle der ute som går eller har gått gjennom det samme. Jeg tenker på alle som spør meg om det går bra, men som likevel vet at det ikke gjør det. Jeg tenker på hvordan jeg vil ha sorgen for meg selv, så jeg svarer at, jo det gjør jo egentlig det.

For livet går videre, ikke sant?

Jeg tenker på hvordan jeg noen ganger kan stå å se på meg selv i speilet, og se på de lange øyevippene jeg har brukt serum på for å få til å vokse, og de nappede øyenbrynene mine jeg farger for å beholde synlige. Jeg kan se på extensionsene i håret mitt, som jeg nå føler meg naken uten, og så blir jeg trist, for øynene mine er de samme, og jeg har vært 1, 2 og 3 år gammel en gang jeg også. Jeg har vært et barn som elsket Ronja Røverdatter, å sove i telt i skogen, og å sykle rundt i nabolaget.

Og så har jeg ofret kroppen min for en syk bransje, farget og bleket og barbert og nappet, og latt som jeg har følt meg fin når jeg ser meg selv i speilet.
Jeg har latt som jeg har følt meg fin foran mobilkameraene deres, og for fotografen som kun vil ha den typen selvtillit i åtte timer.

Og så får jeg dårlig samvittighet på vegne av lille Vilde, for at jeg ikke har klart å elske meg selv. For at jeg lyver til alle andre rundt, som tenker noe annet.

160904_arkadenfall_nyc_071

Jeg får dårlig samvittighet for at jeg tok den raske utveien, som ikke er noe annerledes enn paracet for hodepine.

En modellkarriere for bedre selvtillit.

Det føles bedre en liten stund, men ikke lenger.

Det er vanskelig å innrømme, men det siste halve året har jeg hatt en slags form for kjærlighetssorg. Jeg trodde det kun handlet om han jeg elsket, han som elsket meg tilbake, men som aldri helt visste om han ville mer. Nå vet jeg at det handler om så mye mer enn det. Det handler om at jeg ikke har følt meg bra nok. Det handler om forholdet til meg selv, hun jeg slo opp med for så mange år siden. Jeg tenker på hvor hun er nå, og hvordan det ville vært om hun fremdeles var her. Om vi fremdeles hadde vært nettopp det.

Jeg har prøvd å elske alle andre så hardt i så mange år, at jeg har glemt den delen hvor jeg skulle elske meg selv.

Men jeg er en av dem som ikke klarer å gi slipp på alle andre.
Jeg er en av dem som synes det er viktigere at han sier at han elsker meg.
At fotografen sier jeg er nydelig, og at det jeg legger ut er bra nok for alle andre.
For meg er det viktigere å bli bedre, smartere og penere for han.
For jobben.
For alle andre.

Vilde, hva føler du? 

Du fortsetter å snakke, og jeg innser at jeg har latt tankene vandre. For både du og jeg vet at sofaputene våre ikke på langt nær er så spennende som min intense fikling tilsier, så jeg later som jeg skvetter til og sier ”nå fulgte jeg ikke helt med”, og du gjentar spørsmålet.

Og så sier jeg som sant er.

Jeg sier det eneste jeg klarer å kjenne på.

-Jeg føler du fortjener bedre enn meg.